Wikibaserte undervisningsopplegg

Vi som tar eksamen ved NTNU i forbindelse med IKT-leder kurset som vi har deltatt på, fikk denne uken i oppdrag å komme med kommentarer til wikibaserte undervisningsopplegg og da gjerne med utgangspunkt i et kurs som det blir undervist i på Berkeley.

Det første som slo meg da jeg gikk inn på kurset første gangen, var at dette er ikke laget av web designere. Her var det alt for mye informasjon på hovedsiden. Man blir nesten litt redd for å gå seg vill i informasjonsjungelen som er der, men etter å ha pustet dypt et par ganger og sett litt nøyere på hvordan kurset er organisert, ser jeg at informasjonen faktisk er ganske oversiktlig. Det meste ligger kronologisk etter når oppgaver skal leveres inn osv.

For meg er overgangen fra tradisjonell undervisning til wiki- og blog baserte undervisningsopplegg ganske fasinerende, men også litt skremmende. Jeg tror også endel elever vil ha problemer med denne arbeidsformen, da tenker jeg spesielt på de “usynlige” elevene som gjerne er veldig usikker på seg selv. For de blir nok det å skulle legge ut sine egne tanker og meninger på internett, en kjempeutfordring. Når det er sagt så kan man sikkert tilpasse et opplegg også til denne gruppen av elever. De fleste elever regner jeg med at ikke har noen problemer med å jobbe med blogger og wikier. Se bare på fenomenet FaceBook. Jeg leste i dag at det er nå 170000 nordmenn registrert på FaceBook, de aller fleste av disse er nok i aldersgruppen 25-. Her legger de nærmest ukritisk ut informasjon om alt mellom himmel og jord, så om de må dele noen meninger med resten av verden når det kommer til skolerelaterte emner, så tror jeg ikke det gjør dem noe.  En annen utfordring når det gjelder nettbaserte undervisningsopplegg, er selvfølgelig det evige problemet knyttet til plagiering og juks. Jeg tror ikke det er mulig å komme dette helt til livs, men hvis man organiserer kurset slik som kurset vi ble bedt om å kommentere, så tror jeg at jukserne stort sett ville falle gjennom i lengden. Intensiteten og innleveringshyppigheten, samt at det var forholdsvis små oppgaver som skulle leveres inn hver gang, tror jeg vil føre til at det er mer arbeid med å jukse enn det er å bidra selv.

Jeg ser også et annet problem knyttet til wiki- og blog baserte kurs; en enorm mengde med informasjon for kursholderen å lese igjennom. Jeg skulle gjerne likt å visst hvordan foreleserne ved Berkeley håndterer dette.

Tilslutt vil jeg si at jeg sliter med å finne på hvordan jeg skal bruke wiki og blog i mitt fag, som er matematikk. Er det noen som har noen ideer her? Kom gjerne med gode ideer!

Kommentar til artikkelen: Social software: E-learning beyond learning management systems

Christian Dalsgaard skriver i sin artikkel Social software: E-learning beyond learning management systems om bruken av “Learning Management Systems” (LMS)  knyttet til E-learning.  (En definisjon jeg fant på E-Learning er følgende: “Learning activities based on any electronic format.”) Han argumenter for at bruk av Learning Management Systems (LMS) alene, ikke dekker alle aspekter knyttet til E-Learning. Han stiller også spørsmål ved om man bør ha som mål å inkludere alt som har med E-Learning å gjøre i en LMS. Han tar samtidig opp problemstillingen omkring hvorvidt man bør bruke mange separate verktøy, istedenfor et verktøy som inkluderer alt?

Mine tanker og meninger 

Da jeg leste abstrakten til artikkelen tenkte jeg med en gang at jeg håper at alle lærere ser at å bruke IT’Learning i undervisningen på langt nær dekker begrepet “Digital kompetanse” i de ulike fagene.  Jeg tok det faktisk som en selvfølge at man brukte IT’Learning for det det er, nemlig en LMS. Systemet passer fint til å administrere klasser, og legge ut diverse informasjon til elevene, men det oppfordrer elevene i veldig liten grad til å være aktive deltakere i undervisningssituasjonen. For å få dette til må man også ta i bruk andre typer digitale verktøy. Dalsgaard deler disse verktøyene opp i to hovedtyper:”social software” og “personal software”.

Hva er social software, og hvordan skal vi bruke det i undervisningen?

Social software er kort forklart programvare som kan brukes som en kommunikasjonsplattform.  En LMS faller derfor inn i denne kategorien. Så hvorfor ikke bare bruke LMS’en (IT’s Learning)  som det eneste kommunikasjonsverktøyet? En fordel for læreren vil jo være at man har full kontroll med det som foregår av elevaktiviteter i faget og man vil også kunne se all form for kommunikasjon. Dette er det selvfølgelig mange lærere som kunne tenke seg Men det er som Dalsgaard skriver, mange ulemper ved å begrense seg til å bruke bare en LMS. Nye flotte teknologier som for eksempel WIKI, byr på helt nye måter å jobbe sammen på. Å bruke en LMS begrenser blant annet hvem som kan delta på i en aktivitet, en WIKI er i utgangspunktet åpen for alle.  Her har alle like rettigheter (nesten) og alle kan redigere alt. Selvfølgelig kan dette også by på problemer, da alle kan slette det som til enhver tid står der, men store prosjekter som for eksempel WIKIPEDIA bygger nettopp på prinsippet om at det er flere som vil bidra positivt enn negativt, og vi vet jo hvordan dette prosjektet har utviklet seg. Jeg tror at vi som lærere må ha denne samme grunnleggende troen på at elevene vil bidra positivt dersom man gir dem muligheten til det. Har man ikke denne troen, mener jeg at man må begynne å se seg om etter en annen jobb. Det er kanskje et hardt utsagn, men jeg står for det!Hvordan skal man så bruke ”Social software” i undervisningen? En lærers hovedoppgave mener jeg er å vise hvilke verktøy som finnes tilgjengelig allerede, og så får elevene selv velge hva de vil bruke.  Elevene vet sikkert også om flere programmer enn det man som lærer klarer å finne frem til, og selv de elevene som aldri har brukt slike verktøy tidligere vil jeg påstå klarer å lære seg disse uten særlig assistanse fra læreren, men selvfølgelig er det jo en fordel at læreren er noenlunde oppdatert på ny teknologi. Dette gjelder ikke bare innen området social software, men også på programvare som går under begrepet ”Personal tools”.

Personal tools

Personal tools er er stort sett programmer som lar deg løse ulike former for oppgaver individuelt. Jeg synes at det har vært manglende fokus på hva denne typen programmer har å bidra med i undervisningen, da man helst snakker om de nye fantastiske kommunikasjonsverktøyene som er kommet. Ikke noe galt sagt om dem, men jeg mener at i bunn og grunn må den enkelte lære å produsere noe. Det hjelper ikke å være god på å kommunisere når man ikke har noe å kommunisere om. Og det er her personal tools spiller en viktig rolle. For eksempel er det nå kommet mange gode programmer innenfor fagfeltet matematikk som jeg mener kan, dersom man går inn for det, gjøre blyant og papir overflødig. Mange vil nok riste på hodet over denne påstanden, men jeg er overbevist om at i hvert fall en blanding i bruken av digitale verktøy og blyant og papir vil øke læringsutbyttet til elevene. Blant annet finnes det nå veldig bra (og gratis) programvare for dynamisk geometri og graftegning.  Regning på PC’en mener jeg heller ikke er et problem. Hvorfor antar forresten alle at det er mer naturlig for mennesket å regne med blyant og papir enn det er å gjøre det på en PC? Er det gjort noen form for forskning på dette området? Det finnes jo nå gode programmer som lar deg skrive matematisk notasjon veldig enkelt! Personlig har jeg prøvd meg på denne omstillingsprosesen, og jeg ”regner” nå omtrent like fort på PC’en som for hånd. 

Jeg ser at det tar mye tid for oss lærere å holde seg oppdatert på all ny teknologi. Det er derfor viktig at vi klarer å samarbeide og utveksle erfaringer med hvandre, gjerne på tvers av fagfelt og skoler. Jeg håper på gode tilbakemeldinger på innlegget. 

Kommentar til artikkelen: Enterprise 2.0: The Dawn of Emergent Collaboration

Andrew P. McAfee skriver i sin artikkel Enterprise 2.0: The Dawn of Emergent Collaboration om det forholdsvis nye fenomenet Web 2.0, og hvordan organisasjoner kan dra nytte av dette.

I artikkelen tar han blant annet opp problemet ”information overflow” som mange arbeidstakere opplever i dag. Han referer her til en undersøkelse som viser at så mange som 62 % av ansatte i kunnskapsbedrifter føler en eller form for ubehag på grunn av e-post. Som skole passer vi nok perfekt i kategorien kunnskapsbedrift, og vi må være veldig bevisst dette problemet.

På den skolen som jeg jobber på, Garnes Vidaregåande skule, har vi dessverre et stort problem når det gjelder e-post bruk, og jeg opplever nesten daglig at ansatte klager på all den e-posten de må lese igjennom for å holde seg oppdatert på det som skjer ved skolen. Vi er en nylig sammenslått skole (sammenslått høsten 2006) med 3 avdelinger som ligger forholdsvis langt fra hverandre geografisk, så mye av kommunikasjonen mellom avdelingene skjer ved hjelp av e-post. Vi har i dag to kontoransatte som sitter på hver sin avdeling og sender videre all e-post til skolen som de føler er relevant for lærerne. Det er ingen form for sortering av hvilke lærere som skal få hva. Her gjelder prinsippet ”alle eller ingen”. I tillegg er det en lei tendens til at dersom noen i organisasjonen, både ledere og lærere, har noe på hjertet så distribuerer man dette til alle, ukritisk, på e-post. All denne utsendelsen av e-post hadde ikke vært noe problem dersom lærerne hadde vært en homogen gruppe, men dessverre er det ikke slik. For eksempel er ikke informasjon om kurs i norsk like relevant for en realfagslærer… I tillegg til problemet med masseutsendelse av e-post har vi også problemer med mye unødvendig bruk av e-post. Mange av de mailene som kommer, inneholder bare vedlegg som man burde kunne få tak i på andre måter.

Jeg tror at siden vi er en nylig sammenslått skole så har vi nok ekstra store utfordringer knyttet til informasjonsflyt for tiden. Dette er en ulempe for oss nå, men det kan bli en fordel for oss fremover. Organisasjonkulturen har ennå ikke satt seg ordentlig på den nye skolen, så man har dermed gode muligheter til å prøve å endre måten man bruker IKT til å kommunisere på i organisasjonen. Jeg mener jo helt klart at dersom man utnytter de mulighetene som ligger i Web 2.0 teknologi, så kan man spare mange ansatte for mye bry, blant annet ved å å reduserere antall e-post som blir sendt ut.  Mine konkrete forslag til hva som bør gjøres til å begynne med på vår skole er  følgende:

• Alle skjema som man driver og sender ut på epost til den enkelte, må istedenfor legges ut på et fag i It’s Learning der alle ansatte er medlemmer. Jeg mener også at alle ansatte må være ”lærere” i dette faget, slik at alle kan legge ut informasjon der. Dette er vel noe av grunntanken i Web 2.0 slik jeg har forstått det… Her bør ledelsesgruppen gå foran med et godt eksempel, og snarest mulig legge ut alle de skjema som finnes på skolen. Alle referater fra møter må også legges ut her.
   
• En e-post skal bare unntaksvis sendes til alle på skolen!
  
• Det må kun være en kontoransatt som sjekker offisiell e-post til skolen. Denne bør se hva e-posten gjelder, for så å sende den videre til lederen av den fagseksjonen som e-posten angår, lederen av fagseksjonen må så sende den videre til medlemmene av fagseksjonen. Eventuelt må den kontoransatte ha en mailingliste for hver fagseksjon og så sende videre til denne gruppen.
  
• Det bør en opprettes en eller annen form for fagdatabase, f.eks i It’s Learning, der alle ansatte har muligheten til å legge ut fagrelatert stoff.

Dette er kort fortalt mine tanker om nåsituasjon på vår skole og hva som bør gjøres snarest. Jeg håper på noen gode innspill til dette.

Her er jeg endelig…

Man skulle tro at det å komme i gang med å blogge ville bli en lek. Den gang ei. Det er ikke de tekniske utfordringene det står på, mitt problem er rett og slett at jeg ikke er vant til å skrive lengre tekster. Jeg er vant til å regne oppgaver der det stort sett er to streker under svaret, og ferdig med det. Jeg håper at jeg med denne bloggen vil med tiden bli bedre til å utrykke meg skriftlig.